Rokne Smeltehytte - Et 255 år gammelt gruveminne
Tekst og foto ©Morten Stene
Rokne smeltehytte er et tilrettelagt kulturminne om gruvetida i Ogndal. I perioden 1770 til 1786 var det ti gruver og tre smelteovner i virksomhet i dalen. Med virksomheten ble relativt kortvarig på grunn av skrint råstoff. Gruvedrifta ble økonomisk sett mislykket, men befolknings- og bosettingsmessig innebar den en omveltning med store ringvirkninger. En av ringene er Ogndalsbruket.
25 kilometer øst for Steinkjer, langs riksveg 762 i Ogndal, ligger ruinen etter smelteovnen i Rokne smeltehytte. Ruinen er et minne om gruvedrift i øvre Ogndal for drøyt 200 år siden. Anlegget er godt tilrettelagt med bilvei nesten helt fram, opparbeidde stier, informasjonstavler og skilting. Anlegget var Steinkjer kommunes bidrag til kulturminneåret 1997.
Ogndal historielag tok i 1992 initiativ til vern av gruveminnet i Ogndal. Høsten 1994 ble det gjort befaring av smelteovnen, og arkeologiske utgravinger som påviste hustomter, røsteplasser, lager av trekull og spor etter vassrenna til smeltehytta. I 1996 ble det vedtatt å verne anlegg på Rokne mot videre forfall. Restene etter smelteovnen ble overbygd med tak, tegnet av arkitekt Svein Tvedt. Murene ble sikret. Området oppmålt og ryddet på forsvarlig måte, slik at det opprinnelige kulturlandskapet ble bevart. I tillegg ble det utearbeidet informasjonstavler. Arbeidet ble finansiert av Steinkjer kommune og Nord-Trøndelag fylkeskommune.
Etablert i 1777
”Rokthøtta” som smeltehytta og røsteplassen – kopperverket – ble kalt i dagligtale ble etablert i 1777. Selve smelteovnen ble bygd av Svend Aspaas fra Røros. Anlegget ligger nedenfor Øvre Høttfossen i elva Sør-Rokta, på Roktgårdens grunn. Anlegget var bygd for å foredle malm fra gruvene på Mokk gård. (Et tilsvarende anlegg lå like ved på Skjellegrinds eiendommer og foredlet malm fra Gaulstad gårdens gruver.)
Fem års drift
Den første prøvesmeltingen i Rokne smeltehytte ble foretatt i 1778 under ledelse av bergamtsassesor H. Tislef. Tislef var juridisk embetsmann i Bergretten, og det er bemerkelsesverdig at han engasjerte seg i praktisk smeltearbeid. Kanskje var han medeierer? Smeltinga ble ikke spesielt vellykket. Det var vanskelig å beherske teknologien og de etterfølgende smelterne gjorde de samme erfaringene. Stiger Ole P. Schiefloe reiste til Røros på studietur, og etter det fikk man stabilisert prosessen. Imidlertid var kopperinnholdet i malmen for dårlig, slik at det ikke gikk å få til lønnsom drift. Kostnadene var fire ganger større enn inntektene. I 1883, etter fem års drift, ble drifta ved Rokne smeltehytte stanset.
Gauldstad gruver og kopperverk
Gruvedrifta i øvre Ogndal på slutten av 1700-tallet besto av to sjølstendige bergverksprosjekter: Gaulstad kopperverk og Mokk kopperverk. 
Kopperforekomstene i Gaulstadfjellet ble funnet sommeren 1760 av Anders Floer. Mutingsbrev – rettighetsbevis til forekomsten – ble utstedt i 1762 til partisipantene Johnas Wohl, Berhard Archdahl, Mathias Friis, Svend Busch og Alexander Hammond Griedlib, alle velbeslåtte trondheimere. Noen andeler ble omsatt i årenes løp. I 1763 flyttet flere erfarne gruvearbeidere til Ogndal for å forberede drifta. I 1770 ble gruvedrifta startet i Dugursmålskletten. Etter hvert ble det åtte gruver i området. I 1777 vedtok man lokal foredling av kopperet og man startet byggingen av smeltehytte. Smelteovn ble bygd på Skjellegrind, upraktiske 15 kilometer fra gruvene. Bønder i to mils omkrets til smeltehytta hadde pliktarbeid til kopperverket.
Jens Nicolai Schult ble ansatt som faglig leder – hytteskriver. Administrativ leder – proviantskriver - ble David Andreas Gram. 
Verket ble avviklet i 1786. Eiendelene blir på tredje gangs auksjon solgt til David Andreas Gram. De 20 eierne tapte betydelig med penger. (En tid etter etablerer David A. Gram og Aleksander Hammond Freidlib, en av gruveselskapets eiere, Ogndalsbruket (i 1792).)
Mokk gruver og kopperverk
Justisråd Henrik Hornemann kjøpte Mokk gård i 1768. Han eide på det tidspunktet også en mindre andel av Gaulstad kopperverk. Det er usikkert når denne kopperforekomstene ble funnet og mutningsbrev utstedt, men i 1771 startet Hornemann den første gruvedrifta på Mokk gårds areal. Etter hvert ble det brutt malm fra to gruver. I 1777 ble det bygd smelteovn på Rokne. Drifta ble avviklet i 1783, og Hornemann led betydelige tap.
750 prosent befolkningsøkning
Det ble produsert ca 10 tonn kopper ved Rokne smeltehytte, og 42 tonn ved Gaulstadverket. Dette tilsvarer minst 2500 tonn malm. Når man vet hvilket arbeid det var både å bryte, frakte og foredle malm så har det gått med mang en arbeidstime til gruvedrift i Ogndal. 
Mellom 70 og 80 personer arbeidet ved gruvene og ca. 300 personer hadde sitt levebrød av gruvedrifta, i tillegg var bøndene engasjert til transport av ved, kull og malm. På noen år økte folketallet i øvre Ogndalen fra 25 til 300; 750 prosent!
Ny gruvedrift?
I nyere tid har det flere ganger vært interesse for kopperforekomstene i Ogndal. Mest konkret var initiativet i 1903 av redaktør Fridtjof Andersen, distriktslege Anton Schnitler og overrettssakfører H.B. Guldahl, som opprettet gruveselskap. Det ble gjort nye grunnundersøkelser. Men initiativet falt på steingrunn, bokstavelig talt. 
I 1939 ble det igjen gjort grunnundersøkelser, og i de senere år har Norges Geologiske Undersøkelser fortatt geofysiske målinger – men foreløpig er det ikke startet ny bergverksindustri i Ogndal.
Gruvedrift og kopperutvinning
Kopper forekommer som svovelholdige bergarter. Malm kalles bergarter med så mye tungmetall at det lønner seg å utvinne det. Gruvedrift er å bryte fast fjell for videre foredling. Fra gammelt av foregikk brytingen av fjell ved at man varmet opp berget til det sprakk slik at det kunne kiles løst. Malmen ble skilt fra gråsteinen og gjort klar for videre foredling. Selve utvinningen av kopperet var en flerleddet, omstendelig og langdryg smelteprosess, vekselvis oskydasjon og reduksjon – røsting og smelting. Smeltehyttene var anlegg for å gjennomføre disse foredlingsprosessene.

Smelteovnene ved Skjellegrind og Rokne var såkalte sjaktovner, bygd av stein, leire og sand med kraftige utvendige murer. I bunnen var det en gryteformet fordypning. På framsiden var det en åpning – et øye – hvor smelteren styrte prosessen. Ovnene hadde blåsebelger som sørget for tilstrekkelig oksygentilførsel. Disse ble drevet av vasshjul, derfor var lokaliseringaen av ovnene ved fossefall viktig.
Litteratur: Aarholt, Tormod (1998). Kopperverka i Ogndal. Steinkjer: Ogndal Historielag