Frå gamle dager…
Dette ble funnet nedskrevet på noen ark i en gammel skuff. Vi har tatt oss tid til å skrive det ned på PC - nøyaktig slik det er skrevet for hånd. D.v.s. ingen korrigeringer eller formaliseringer av språket.
Fortalt av Anton Strugstad, Ogndal
I gamle dagar tok dei til med arbeidet nokså tidleg. Om vinteren gjekk dei på låven kl. 5. Om somaren i slottonna t.d. kunne dei gå ut med ljåen kl. 4 for å nytta morgondogga. Fysste måltidet om morgonen kalla dei mårråsbit. Dei åt da lit kaffe kakeskivar og potetkake. Det er også fortald at om vinteren når karane skulde gå på låven for å lesske tok dei seg ein dram. Kl. 8 var det frokost. Det var då oppstekt graut og stekt flesk, brød og potetkake og kaffe. Kl. 12 var det dugul. Her sa dei “dul” med tjukk l. Neste arbeidsoft kalla dei nonsofta og måltidet kl. 4 kalla dei “non”. So var det kveldsmat kl. 8. Det var da graut og mjølk. Det fantes stader der maten vart skift millan arbeidsfolka. Det kulle vara kjøt og flesk som vart skifta ved middagsbordet. Dersom det var nokre som fikk til gode av rasjonen vart det gjøymt til dei åt nonsmaten. Historier om folk som var grådige med maten kjenner en ikkje til.
Husbond og tenarar sat ved samme bord. Husbonden sat ved øvste bordenden. 
Kvellsetn kalla dei ”kvellsete” her. I mørketida om vinteren når det var kalt ute og mørkt tok karane med seg arbeid inn og sat i daglegstua med det. Dei kunde vøla ein slede ei skåk og lignende gjera seg laber o.s.b. Dette vart kalla kvellsetarbeid.
Har ikkje høyrd at tenarar arbeidde på 2 rom. På ein vanleg gård var det taus og dreng og gjætar. Dei hadde lita kontantløn. Men drengen fekk ein kledres og 2 par sko for året og heimvove ty til underbukse. 
Tausa fekk kjolety, sko og ein sau fødd og fekk utbyttet av denne når han vart slakta om hausten. Rett til kyskeskyss har ein ikkje høyrd om. Husmennene hadde pliktarbeid i onnetidene og måtte møte opp til våronn, slåttonn, skuronn og potetonn.
Å taka lauv om hausten vart rekna for kvinnfolkarbeid. Likeså å vaska og klippe sauer haust og vår. Det var vanleg at gardguten arbeidde heime til han tok over garden. Men ofte var han komen langt opp i åra fyrr han tok over. Dei gamle vilde nødig ta seg kår al den stund dei hadde helse og mot til å stelle med garden. 
Her var det skjeldan folk vart uforlikt om krøtera. Vart som oftast ordna ved at dei sente bod til kvarandre. Det var reglar for jven som skulde halda garen (gjerdet) i stand. Mot innmarka var det gardeigaren som heldt gar. Husmann måtte halda gar rundt plassen, men fekk ta garfang i skogen som gjekk nedåt innmarka. Gartypene var fastbandgar og den midlertidige gar kalla dei ”skjekgar”.
Den gamle regel om attlatning av grind og staurle vart nøyaktig passa.
Der krøtera gjekk vart det kalla ”gjeltskogen” og gjætarane kom i kontakt med kvarandre med laling. Some hadde også bukkehorn dei spela på. Buskapen kjende dei på bjella. Bjellkua hadde ei stor messingbjella, sau og geit hadde mindre jarnbjelle (”skrakkelbjelle”).
Det hende at det var varg i skogane. Ein gjætar på Sør-Bruem som heitte Sakarias Ognes traff varg i Bruemmarka. guten kauka då sopas at folk på nærast gardane høyrde det og strauk tilskogs for å jage varg. Huldrekyr har ein ikkje høyrd om her.
For å undgå svelteforing om våren måtte karane tilskogs å hogge selje og osp som dei køyrde heim og skava borken av og ga krøtera. Ris av bjørk og granbar vart og bruka. 
Når dei henta smågris måtte ein lure med seg nokre halmstrå fra bolet der grispurka låg og legge desse strå i bolet der litlgrisen skulde ligge.
Sauene vart merkte som lam og dei hadde kvar sitt merke i øra på sauen. Det var hakk, 2 hakk, avklipt øresnipp o.s.b. i den eine øra. Sauene vart ofte gjæta saman med kyrne so det var skjeldan sauleiting om hausten. 
Byttarbeid vart gjort og då serleg når poteten skulde takast om hausten.
Dugnad vart gjort når dei skulde tekkje tak med spon. Og når det hende at det var nokon sjuk eller arbeidsufør hos husmannen t.d. i slottonna, samlast ungdomen i grenda og gjorde slottonn på ein kveld. Dei gardar som hadde seter eller slotteng heldt kvar for seg. Ei av kvinnfolka på garden og gjætaren var då på sætra.